NorskTerror i Paris og København. Halshogging i Syria og Libya. Trenger vi mer dokumentasjon på at nye kriger ikke er svaret på ekstremisme og terrorisme?
Etter terroren i København sa statsminister Erna Solberg, at det ”gjør sterkt inntrykk, når det er så nært”.
Denne politiske nærsyntheten handler ikke bare om at Solberg trolig er lite interessert i utenrikspolitikk. Hun demonstrerer samtidig, at hun ikke ønsker å se vestens og Norges medansvar for terroraksjonene. Siden ”kampen mot terror” startet i 2001, har USA gjennomført kriger og militære operasjoner i minst seks land. Et enstemmig parlamentarisk Norge har deltatt både i Afghanistan og i Libya, og har hatt offiserer med i Irak-krigen. Vestens brutale kriger har ført til at hundretusener har mistet livet. Millioner har rømt fra sine hjemland. Krigene har ikke skapt en tryggere og mer stabil verden, men isteden mer krig, flere nye ekstremistgrupper og mer terror.
Da den norske regjeringen bestemte seg for å sende bombefly til Libya, ble avgjørelsen tatt uten stortingsbehandling og etter telefonkonsultasjoner. De norske krigsflyene bombet mest av alle At SV kunne gå med på dette krigertoktet er en gåte. Det er en like stor gåte at partiet fortsatt mener det var rett. Da KrF sluttet seg til bombingen, sa nestleder Dagrun Eriksen at den arabiske verden trengte ”en reformasjon, der man ikke bare skifter ut tyranni med folkestyre, men der man også skifter ut vilkårlig maktmisbruk med respekt for menneskerettigheter”.
Hva sier KrF i dag? Halshuggingen av de 21 koptisk kristne fra Egypt i forrige uke, skjedde i det Libya hun og Norge skulle frigjøre. Den Islamske Staten skal nå ha opprettet avdelinger i tre av landets provinser. Libya har hatt fem ulike regjeringer siden bombeangrepenes avslutning. I dag har landet to konkurrerende regjeringer. Det skal finnes så mye som 1700 ulike bevæpnede grupper. FNs Libya-utsending rapporterte nettopp: ”Libya faller fra hverandre”. Trolig døde 30 000 som følge av krigen. De 21 koptisk kristne fra en fattig landsby i Egypt er de siste ofrene.Statsminister Solberg reiste til Paris og uttrykte sin sympati. ”Je suis Charlie”, sa norske politikere.
Når hørte vi dem si:
Jeg er Edward Snowden
(som avslørte USAs verdensomspennende og ulovlige avlytting).
Jeg er Chelsea Manning
(som avslørte USAs krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan)
Jeg er Julian Assange
(som publiserte Mannings lekkasjer i Wikileaks.)
Det de tre har til felles er at de alle er innesperrede.
Snowden i sitt russiske eksil, Manning i sitt amerikanske fengsel og Assange i Ecuadors London-ambassade.
Regjeringspartiet FrP misbruker attentatene i Paris og København for å piske opp stemningen mot mennesker som har en annen religion enn den protestantiske og som bærer andre klesplagg enn Carl I. Hagen. De prøver å skåre billige politiske poenger ved å skyve massakrenes ofre foran seg. FrPs haltende trommeslagere plasserer seg selv i den politiske retorikkens bunnsjikt. Stortingsrepresentant Gjermund Hagesæter nevner en norsk biskop i samme åndedrag som de sjofleste terrorister og halshuggere. Hagen spør om Max Hermansen må bli drept før befolkningen våkner. Per Sandberg mener at KrF har ansvar for terrorhandlinger og massakre. Erlend Wiborg beskylder hedersmannen Kåre Willoch for å legitimere jødehets. Har man hørt på maken til forsimpling av norsk politikk? Hvor lenge kan intelligens-Høyre regjere sammen med FrP? Hvor lenge orker KrF å være støtteparti for den norske politiske ekstremismen?
Kampen mot terror har medført mange lidelser og ofre, og man skal være forsiktig med å rangere menneskerettighetsbrudd. Men Guantanamo er trolig det ekleste eksempelet på et statlig iscenesatt overgrepssystem. Siden 2005 har jeg arbeidet mye med torturbasen. Jeg har snakket med 15 løslatte fanger og hørt historier om mishandling og rettsløshet. For tre år siden laget jeg dokumentaren, ”Døden i Camp Delta”. Det er historien om hvordan tre av fangene døde inne i leiren. Filmen beskriver en fars desperate kamp for å få sannheten om sin døde sønn. Fangeleirens ledelse sa de tre fangene hadde gjennomført en kollektiv selvmordsaksjon for å sverte USA. Faren sier at hans sønn ble myrdet.
Joseph Hickman arbeidet som vakt på Guantanamo, da de tre fangene døde. Han har nettopp publisert en bok, der han beskriver det som skjedde dødsnatten i 2006. Han forteller at det finnes et hemmelig CIA-senter inne på Guantanamo. Han skriver at stedet var et laboratorium for nye torturmetoder. De tre fangene ble brakt til laboratoriet og døde der inne etter grov tortur, sier Hickman
Nylig kom det også en annen bok om Guantamo. Siden sommeren 2002 har Mohamedou Ould Slahi vært fange der. I 2005 skrev han for hånd en 466 sider lang dagbok om sine første tre fengselsår. Advokatene hans har brukt nesten ti år på å få utgitt dagboken. I en tid der debatten raser om ytringsfrihetens grenser og om retten til å gjøre narr av religioner, kan det være nyttig å minne om at ytringsfriheten ikke gjelder for alle. Dagboken er sensurert av CIA, og ord, avsnitt og sider er sladdet.Det er likevel mer enn nok igjen til å forstå hva slags helvete Guantanamo er: ”I dag skal vi lære deg om flott amerikansk sex“, sa torturistene som lot to toppløse kvinner gnikke brystene sine mot fangens kropp, mens de lekte med hans penis.
Dette ble gjennomført av Norges viktigste allierte. Jeg sier bare “I am Mohamedou”.