I oljestaten Qatar er det arbeidere fra verdens fattige land som arbeider for de rike. Er oljenasjonen Norge i ferd med å bli et europeisk Qatar?

Jeg er nettopp kommet tilbake etter fem dager i Qatar. Jeg var invitert til å delta på Al Jazeera International Documentary Film Festival med min film om Guantànamo.

Direkteflyet fra Oslo landet midt på natten. Som en del av verdens overklasse ble jeg fraktet i limousine fra Qatars flyplass og inn til Sheraton Doha, et hotell formet som en pyramide. På min ferd gjennom natten passerte jeg den glitrende fasaden av spektakulære skyskrapere og turistanlegg fylt med golfbaner og kunstige oaser. De er konstruert i Qatars sanddyner, og symboliserer den eneveldige emirens makt, rikdom og penger. Men bak den glitrende Disneyland-fasaden er det en annen virkelighet.Samtidig med mitt fly, landet også en Gulf Air jet. Den var kommet fra Bahrain til Qatar. Passasjerene om bord kom fra fattige Nepal. De var importerte kontraktsabeidere. I avgangshallen ble de mottatt av agentene, som fraktet dem i busser til arbeidsleirene. Her må de bo ti og ti på ett rom og uten aircondition, i et land der dagtemperaturen kan være mer enn 50 grader. Arbeiderne fra Nepal har i virkeligheten ingen rettigheter. De kan ikke organisere seg eller gjennomføre noen form for lønnsforhandlinger. Streik er forbudt. Når de først er fraktet til Qatar, holdes de som gisler i den internasjonale kapitalismens nett. De står i gjeld til agentene i hjemlandet som har rekruttert dem. Arbeidskjøperne i Qatar tar pant i passene deres. Arbeiderne tillates ikke å bytte arbeidssted. De bygger Qatar, men blir utbyttet og mishandlet på det groveste. Arbeiderne kommer ikke bare fra Nepal.

Hvert år kommer det hundretusenvis av fattige arbeidere til den rike golfstaten. De fraktes inn fra India, Bangladesh, Sri Lanka, Filippinene. De bygger broene, hotellene, fabrikkene og turistanleggene. De vasker i hotellene og i de rike familienes hjem. Kvinnene fra Thailand, Kina og Korea tvinges til prostitusjon i lusksushotellene. Dette er underklassen.

Olje – og gassnasjonen Qatar er verdens rikeste land, med Luxembourg på andre og Norge på tredje plass. Men rikdommen nytes av de få. På papiret opplyses det at Qatar har 1,7 millioner innbyggere. Men bare 200.000 av disse menneskene er fra Qatar. Bare seks prosent av arbeidsstyrken er innfødte qatarere. Landets rikdom er avhengig av den importerte arbeidskraften. Rike Qatar klarte også ufattelig nok, som første arabiske nasjon, å sikre seg fotball-VM i 2022. Det var ingen rimelig grunn til at Qatar skulle få et fotball-VM. Landet har aldri kvalifisert seg til et VM – og landslaget deres er en internasjonal vits. Det er påstått at Qatar fikk fotball-VM gjennom korrupsjon og bestikkelser. Fotball-VM skal avholdes på en tid av året der temperaturen vil ligge på mellom 45 og 55 varmegrader. De nye fotballarenaene skal være innebygde og ha aircondition. I løpet av de ti kommende årene skal Qatar bygge arenaer og infrastruktur for over 300 milliarder kroner. Arbeidet skal gjøres av importert arbeidskraft. Noen sterkere kontrast mellom høytlønnede fotballmillionærer og utbyttede arbeidere som skal bygge arenaene i 50 graders varme, skal man lete lenge etter.

Norge er dessverre i ferd med å bli et slags europeisk Qatar. Det norske oljefondet er på mer enn 3.400 milliarder kroner. I løpet av det siste året er det oppdaget nye norske oljefunn som skal ha verdier for 1.600 milliarder. Norge er blitt en av verdens største aksjespekulanter og har kjøpt aksjer for 31 milliarder kroner i Shell og for 25 milliarder kroner i Nestlé. Vi er søkkrike, men ønsker å bli enda rikere. Som onkel Skrue har sagt: «Det er ikke gull alt som glimrer, det er noe som heter diamanter også».

Norge har en sterk fagbevegelse som kjemper mot utbytting og misbruk av arbeidere. Men også i Norge er det i ferd med å vokse fram en uorganisert underklasse som gjør de jobbene nordmenn ikke selv ønsker å gjøre, akkurat som i Qatar.

Polakker og vietnamesere plukker jordbær. Hundrevis av østeuropeere deltar i Lofotfisket, og litauere arbeider i fiskeforedlingsindustrien. Arbeidere fra Moldova, Somalia og Polen arbeider på norske sykehjem. Det finnes få etnisk norske taxisjåfører i hovedstaden. 35 prosent av arbeiderne i hotell- og restaurantnæringen i Norge er utenlandske arbeidere. Det er blitt avslørt mange tilfeller av grov sosial dumping. Historien om de tre filippinske sykepleierne som måtte ta opp store lån for å få jobbe ved Oslo Universitetssykehus er trolig ekstrem. Men det finnes nok av andre eksempler. Polske rørleggere i et islandsk firma fikk 54 kroner timen for å bygge hotell for Buchardt/Stordalen og kontorer for Kjell Inge Røkkes Aker-dynasti. Latviske arbeidere fikk 30 kroner timen for å bygge et hus i Vik i Sogn.
Innvandrerne er i flertall på byggeplassene i Oslo. De hentes inn av agenter og bemanningsselskaper. De seks største bemanningsselskapene er dobbelt så store som de seks største entreprenørene i Stor-Oslo/Akershus. Mens dette skjer faller antallet lærlingplasser for norsk ungdom. Det satses ikke på yrkesutdanning i skolen. Stadig færre faste stillinger, og de kortsiktige løsningene med å leie inn utenlandsk arbeidskraft, skaper et norsk arbeidsmiljø i full oppløsning.

(Artikkelen ble først publisert i Dagsavisen, april 2012.