Telenor tjener milliarder i det korrupte Usbekistan. Statoil har tjent milliarder i Aserbajdsjan, som ligner stadig mer på et diktatur. Hvor går den nedre grensen for norsk næringsliv?
I diktaturet Usbekistan har Vimpelcom, Telenors samarbeidsselskap, betalt 600 millioner kroner i bestikkelse til presidentens datter. Konsernsjef Baksaas, som sier at Telenor ikke tolererer korrupsjon, har sittet i Vimpelcoms styre siden 2010. Klassekampen har gjort en gjennomgang av Vimpelcoms årsrapporter. Den viser at seks personer i Telenors toppledelse har godkjent millionoverføringene til presidentdatterens postkasseselskap.
Usbekistan er et gjennomkorrupt diktatur. Menneskerettighetsaktivister og kritiske journalister forfølges og fengsles. Fanger tortureres. Det er dokumentert at noen har dødd, fordi myndighetene har kokt dem. I landet brukes barnearbeidere som slaver i bomullsinnhøstingen. Telenors virksomhet i dette landet gir grunnlag for å spørre hvor den nedre grensen for norsk næringslivs utenlandske satsinger går.
I Aserbajdsjan, en annen tidligere sovjetrepublikk, har Statoil investert titalls milliarder kroner. Det er forskjell på Usbekistan og Aserbajdsjan. Jeg antyder heller ikke at Statoil har deltatt i noe korrupt. Men Statoil har støttet og hjulpet et korrupt regime. The Organized Crime and Corruption Reporting Project (OCCRP), som trolig er verdens største organisasjon for undersøkende journalistikk, kåret for to år siden Aserbajdsjans president som den mest korrupte personen i regionen fra Øst-Europa til Sentral-Asia.
Det er avslørt hvordan presidentfamilien gir store kontrakter til selskaper de kontrollerer. President Ilham Alijev, som arvet makten fra sin far, liker å ha verdiene i familien. Familiens tre barn eier luksusboliger i Dubai til en verdi av nesten en halv milliard kroner. En av de journalistene som har avslørt korrupsjonen er Khadija Ismayilova. Som hevn gjorde landets myndigheter et hemmelig TV-opptak, der de filmet journalisten mens hun elsket med sin kjæreste. Det ble publisert på TV. Men Khadija lot seg ikke presse i kne, og offentliggjorde selv det hun hadde vært utsatt for. I 2012 fikk hun Fritt Ords pressepris for sin journalistikk. Nå får hun ikke lenger reise utenfor landets grenser.
Aserbajdsjan er med i Europarådet. Gjennom de siste seks månedene har landet hatt formannskapet i Europarådets ministerkomité. Europarådet karakteriseres ofte som en bastion til forsvar for menneskerettighetene. Aserbajdsjan har gjennom en årrekke slått ned all politisk opposisjon og uavhengig journalistikk. Etter at landet fikk formannskapet i mai, ble forfølgelsene voldsommere. Basert på Europarådets egne kriterier sitter det nå innesperret 98 politiske fanger i landet. Det er journalister, bloggere, advokater, menneskerettighetsaktivister, religiøse ledere og ungdomsaktivister.
Deres «forbrytelser» har vært at de har kritisert regimet. Sivile organisasjoner som mottar økonomisk støtte fra utlandet blir stengt av myndighetene. Menneskerettighetshuset i hovedstaden Baku, som norske Human Rights House Foundation etablerte, ble stengt i 2011. Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, karakteriserte for ikke lenge siden Aserbajdsjan som «et ungt demokrati». Det er dessverre langt fra sannheten. Det er dessuten en fornærmelse mot verdens demokratier og en hån mot de politiske fangene i landet. Aserbajdsjan minner mer og mer om et diktatur.
Hvert år deler Den norske Helsingforskomité ut Andrej Sakharovs frihetspris. For ti dager siden ble den gitt til de 98 politiske fangene i Aserbajdsjan. En av fangene er advokaten Rasul Jafarov. Mange norske journalister snakket med ham da Eurovision Song Contest ble holdt i Aserbajdsjan i 2012. Han fungerte som talsmann for den politiske opposisjonen i forbindelse med arrangementet. En annen er Leyla Yunus, Aserbajdsjans kanskje mest framstående menneskerettighetsaktivist. Hun ble varetektsfengslet 30. juli i år, og er siktet for en lang rekke forbrytelser. Den mest alvorlige er landsforræderi, som kan gi livstidsstraff. Hennes mann, historikeren Arif Yunus, er også fengslet med samme siktelse. Parets datter var til stede i Oslo da Sakharov-prisen ble utdelt. Hun holdt en hjerteskjærende appell, og fortalte at moren var blitt banket opp i fengslet.
Jeg har selv laget to dokumentarer om situasjonen i Aserbajdsjan. Flere av de medvirkende i filmene, og andre som gjorde filmene mulige, lever i dag i eksil. Hovedpersonen i en av filmene arbeider nå på myndighetenes side. Hva slags press han har vært utsatt for, kan jeg bare forestille meg. Noen av det undertrykkende regimets fanger blir av og til gitt amnesti. Da må de ydmyke seg selv. De har en sjanse til å slippe fri, dersom de forfatter et offentlig brev der de ber myndighetene om unnskyldning og tar avstand fra alt de har slåss og kjempet for. Eller hvis de med TV på slep går til den tidligere presidentens grav og bøyer hodet «i respekt for det han har gjort for land og folk.»
Thorbjørn Jagland ble kritisert av flere menneskerettighetskrefter i forbindelse med årets Sakharov-pris. Under sin pristale sa Helsingforskomiteens leder, Ragnhild Astrup Tschudi, at det var en skam at Aserbajdsjan hadde hatt formannskapet i Europarådet, og at det ikke var noen grunn til å være stolte over den innsatsen Jagland gjorde for de politiske fangene i Aserbajdsjan.