«We tortured some folks», sa Barack Obama i forrige uke. Hvilke konklusjoner trekker norske politiske og militære ledere?

I april 2002 var forsvarsminister Kristin Krohn Devold på besøk hos sin kollega Donald Rumsfeld i Pentagon. Det var bare fire måneder siden USA, Norge og andre land hadde gått til angrep på Afghanistan. På en pressekonferanse sa Krohn Devold at «hovedhensikten» med besøket var «å uttrykke den store støtten Norge gir … til kampen mot terror». På den samme pressekonferansen skrøt Rumsfeld av at USA hadde fanget Abu Zubaydah, som han sa var en av toppsjefene i al-Qaida. I dag vet vi at Rumsfeld, arkitekten bak USAs torturprogram og Krohn Devolds gode venn, hadde liten grunn til skryt.

Gjennom 12 år er Abu Zubaydah blitt utsatt for grov mishandling. Han ble fraktet til CIAs torturkjellere både i Thailand og i Polen. Der ble han utsatt for 83 tilfeller av simulert drukning. Han ble banket og slått. Avhørene ble tatt opp på 90 taper. De er blitt destruert av CIA. I 2006 ble han fraktet til Guantánamo fullstendig mentalt ødelagt. Der er han fortsatt, selv om USA har erkjent at han aldri arbeidet for al-Qaida. 149 menn sitter fremdeles på Guantánamo, der Aker Kværner bygget kennelen og treningsbanen for torturhundene.

For to uker siden dømte den europeiske menneskerettighets­domstolen i Strasbourg den polske regjeringen til å betale erstatning til nettopp Abu Zubaydah og til en annen fange for torturen de ble utsatt for. Domstolen dømte Polen, fordi landet hadde lånt ut et av sine fengsler til CIA. Retten sier at USAs torturprogram var «ekstremt alvorlig» og «fullstendig illegalt». Dette er første gang en domstol har dømt et land for å ha vært med i USAs verdensomspennende torturprogram. 54 land var med. Noen land lånte ut fengsler. Andre tillot at USA kidnappet folk på åpen gate. CIAs hemmelige fly fikk lov til å mellomlande på en rekke flyplasser verden over. Det er reist tilsvarende saker mot Litauen og Romania, der CIA også fikk operere.

I Stortinget i 2005 ble utenriksminister Jan Petersen spurt om han hadde kjennskap til USAs hemmelige fengsler. Uretten på Guantánamo var godt kjent. Flere menneskerettighetsorganisasjoner hadde lenge rettet søkelyset mot USAs «svarte steder». Petersen svarte: «Jeg er kjent med at det i media har framkommet påstander om amerikanske initiativer for å etablere fengsler for terrormistenkte utenfor amerikansk territorium. Undersøkelser … vi har foretatt …, kan ikke bekrefte opplysningene om at ­etablering av slike fengsler er en del av amerikansk politikk.»

USA har undertegnet den internasjonale konvensjonen som forbyr tortur. Men i forrige uke erkjente Barack Obama at USA hadde drevet med tortur. «We tortured some folks», sa han. Hvor mange de torturerte er, hva slags torturmetoder som ble brukt og hvem som gjennomførte torturen, finnes i en 6300 sider lang granskingsrapport som er laget til det amerikanske senatet. Lekkasjer fra rapporten sier at CIA med vitende og vilje løy til kongressen og til justisdepartementet. Hele rapporten skal ikke bli offentlig. Det er laget et 500 siders sammendrag. Nå er det politisk slåsskamp om hvor mye i sammendraget som skal sladdes. 100 fanger skal ha blitt utsatt for tortur, etter at «kampen mot terror» startet i 2001. Jeg har selv intervjuet sju av torturofrene og mange av deres advokater. Det var hjerteskjærende å høre historiene.

Det som nå rulles opp om USAs tortur er blitt kjent takket være amerikanske journalister, advokater og menneskerettighetsorganisasjoner. To av disse organisasjonene har nettopp publisert rapporten «Med rett til å overvåke alt», der 92 journalister og advokater er intervjuet om hvordan USAs spionprogram skremmer vekk kilder og varslere. Journalister forteller at de stemples som spioner og samfunnsfiender. Det er ett år siden Edward Snowden gjorde verden en tjeneste ved å avsløre USAs verdensomspennende overvåking. I sommer deltok jeg på verdens største konferanse for undersøkende journalistikk i San Francisco. Blant konferansens viktigste temaer var Snowdens avsløringer og jakten på journalister og kilder. Konferansen arrangerte kurs i kryptering og andre beskyttelsesmekanismer.

Medieutviklingen er foruroligende. Det blir stadig mindre ressurser til kritisk journalistikk. Journalister og politikere som kjenner media og politikken fra innsiden, hopper over gjerdet og blir medierådgivere. Det er et langt skritt fra det å avsløre urett, og til det å meisle ut strategier, der sannheten skal sminkes. Rådgiverne blir journalistenes motstandere. Dermed kan de også bli demokratiets fiender, fordi de er med på å hindre innsyn.

Snowdens avsløringer, dommen mot Polen og torturrapporten i USA tegner et ulekkert bilde av våre allierte. Norske politiske ledere sier de stoler på USA. Hva sier de nå som det er dokumentert at de tok feil? De ­hemmelige tjenestene samarbeider med det systemet i USA som overvåker verden og som har operert utenfor lov og rett. Hvilke lærdommer trekker de av avsløringene? Når Norge nå skal diskutere terrortrusler og overvåking, trenger vi å få innsyn i hva politiske og militære ledere eventuelt har visst. Ingenting er lettere enn å manipulere et folk som blir holdt uvitende om virkeligheten. George Orwell skrev en gang: «Det politiske språket er ­utviklet for å få løgner til å lyde som sannheter.»