Hvordan tør enkeltpersoner slåss for menneskerettigheter 
i land der journalister, fagforeningsaktivister og menneskerettighetsforkjempere
risikerer å bli myrdet?

GUATEMALA CITY: Jeg har de to siste ukene vært i Guatemala og gjort opptak til en internasjonal dokumentarfilmserie. Seriens fokus er hvor mye enkeltmennesker kan være villige til å ofre for ytringsfrihet, sannhet, integritet og menneskeverd. Det siste jeg så på norsk TV før jeg reiste til Guatemala, var noe om langrennsløpere som hadde smurt seg bort i OL-konkurranser. Det siste jeg leste, var TV2s planer om å lage en TV-serie med folk «som kommer fra et one night stand etter fylla». Dette er et direkte sitat fra TV2s egen Facebook-side, og det legges til: «Vi er kjempestolte».

Guatemala er det nest fattigste landet i Latin-Amerika etter Haiti. Det er også et av verdens farligste land. I gjennomsnitt begås nesten 90 mord hver uke i Guatemala. Det er et land preget av korrupsjon og en organisert og internasjonal kriminalitet styrt av mektige narkokarteller. Det er også et av de voldeligste landene for journalister. Ifølge FN er Guatemala blant de fem verste landene for min yrkesgruppe. 30 journalister er myrdet siden 2002. I fjor ble fire journalister drept. Politikere, business-ledere, narko-bander og andre medlemmer av den organiserte kriminaliteten i landet truer sannhetssøkende journalister i deres arbeid. Men det er ikke bare journalister som forfølges. I løpet av de første åtte månedene i 2013 var det 568 angrep mot landets menneskerettighetsforkjempere. De fem siste årene er 58 fagforeningsledere myrdet.

Hvis verdens land var blitt rangert etter lovløshet, ville Guatemala ha vært farlig nær toppen. Samtidig er Guatemala det eneste landet på den vestlige halvkule, der det beviselig er foregått folkemord. Under den 36 år lange brutale borgerkrigen i Guatemala ble 220.000 mennesker slaktet ned av hæren og av landets dødsskvadroner. De aller fleste av dem var mayaindianere. De ble slengt i massegraver eller i landets vulkaner.

Da den første store indianermassakren ble gjennomført, var Kjell Garcia Laugerud fra Norge og Hokksund president i landet. Det skjedde i 1978 i den lille byen Panzos. Fattige bønder protesterte mot behandlingen de fikk fra rike jordeiere. 35 menn ble skutt og endte sine liv i en massegrav. Men dette var bare begynnelsen. Fattige indianere ble systematisk likvidert. Det ble gjort for å bekjempe kommunismen, ble det sagt. Reagans USA sto fjellstøtt bak diktatorenes likvideringer. Det gjør vondt å reise rundt på den fattige landsbygda i Guatemala og snakke med mayaindianere som har mistet sine kjære. Det er sterkt å besøke enkelandsbyer, der mange kvinner har sluttet å snakke, fordi de ikke orker å fortelle om massakrene og om angst, flukt og savn i den evige terrorens land.

Norge spilte en viktig rolle da verdenssamfunnet satset på å få til en fredsavtale for Guatemala. Generaler og geriljakrigere kom i all hemmelighet til Norge og møtte hverandre ansikt til ansikt i lukkede rom på Holmenkollen Park Hotel. Da fredsavtalen ble undertegnet i 1996, besto den av 1.200 punkter som omhandlet indianernes rettigheter, kontroll med militærvesenet, valgreformer, fordeling av jord og fattigdomsbekjempelse. Krigen tok slutt og massakrene stanset. Men selve fredsavtalen ble raskt lagt ned i en skuff og glemt. I skyggen av fredsavtalen er Guatemala overtatt av narkobaroner, som har inngått en slags uhellig allianse med hæren og med mange politikere. Lite er gjort med fattigdom og sosiale reformer. Maya-indianerne har knapt noen innflytelse på det som skjer i landet.

Midt i denne blodige narkostaten finnes det modige journalister som utrolig nok tør å beskrive og avsløre virkeligheten. En av dem heter Jose Ruben Zamora. Han er sjef for avisen El Periodico. Hans journalistikk handler om liv og død. Han har utfordret makten og avslørt griske og korrupte politikere. Han har offentliggjort navnene på narkosjefene og beskrevet deres samarbeid med politikere og generaler. Zamora er modig, men motet har kostet.

Han er blitt kidnappet, overfalt og truet på livet mange ganger. Huset hans er stadig blitt invadert av sikkerhetsagenter som har stått der med pistolene rettet mot Zamora, hans kone og hans tre sønner. Landets maktelite har spredt rykter om at han er alkoholiker, og at han bruker heroin og kokain. Staten rykker aldri inn annonser i hans avis. Skattemyndigheter og andre myndigheter har gått til rettssak mot ham 80 ganger. Han har vunnet alle sakene. Redaktør Zamoras sønner er sendt i eksil til USA. Likevel fortsetter han kampen for det frie ordet og for et bedre Guatemala. Som han selv formulerer det: «Jeg har ikke noe annet valg. Journalister skal og kan aldri være nyttige idioter for makten».

Filmopptakene mine her i Mellom-Amerika er snart avsluttet. Det vil bli et langt mentalt sprang å forflytte seg fra det voldelige og lovløse Guatemala og tilbake til rike Norge, også kalt Europas Kuwait.