Trolig ingen annen norsk diplomat har reddet flere menneskeliv enn Frode Nilsen. Han var norsk ambassadør i skrekkregimet til Chiles diktator, Augusto Pinochet. Lørdag fylte han 90 år.

Trolig ingen annen norsk diplomat har reddet flere menneskeliv enn Frode Nilsen. Han var norsk ambassadør i skrekkregimet til Chiles diktator, Augusto Pinochet. Lørdag fylte han 90 år.

Da verden skulle minnes Nelson Mandelas kamp mot urett, hentet Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt fram mobiltelefonen og tok en «selfie» sammen med Barack Obama og David Cameron. Seansen til de tre flirende statslederne har medført sterke reaksjoner. Noen kommentatorer har ment at seansen illustrerer den vestlige sivilisasjonens forfall. Det er grunn til å minne om at David Cameron representerer et land som gjennom en årrekke støttet apartheidregimet. Thatcher sa at Mandelas ANC-bevegelse besto av «terrorister». Reagans USA støttet apartheid. Desmond Tutu mente at Reagans politikk var både «umoralsk, ond og ukristelig».

Handlinger er viktigere enn velformulerte taler. Politikernes valg dokumenterer hva slags politikk de representerer. I disse dager prøver høyresiden, både internasjonalt og i Norge, å skrive om historien gjennom sine omfavnelser av Nelson Mandela. «Vi var alle med på å bekjempe apartheid.» Øvelsen er lite vakker. I denne situasjonen føles det riktig å hylle en norsk diplomat som har gjort en konkret forskjell for enkeltmennesker i sin utrettelige kamp for menneskeverdet.

Som journalist har jeg møtt mange dyktige norske diplomater. Det hersker heller ingen tvil om at det norske Utenriksdepartementet og dets diplomater, i motsetning til norsk skipsfart, spilte en positiv rolle i bekjempelsen av apartheidregimet. Men det diplomatiske arbeidet som ambassadør Frode Nilsen gjennomførte i Pinochets Chile, finnes det trolig ikke maken til i norsk diplomati. Det er allerede skrevet inn i historiebøkene både i Chile og i Norge. Frode Nilsen er en norsk Schindler.

Lørdag var jeg invitert for å feire 90-årsdagen til ambassadøren. Det fant sted på et sykehjem her i Oslo. Selv om Frode Nilsen ikke husker alt like godt som før, har han det bra på sitt sykehjem. Lørdag hadde han sine nærmeste rundt seg. Familie og venner, men også mange chilenere som kom som flyktninger til Norge. Der sto de i kø i sykehjemmets kafeteria og fortalte sterkt beveget om diplomaten som tok dem inn i Norges Chile-ambassade og ga dem et liv. Fire av dem var små barn. Faren var myrdet av regimet. Moren satt fengslet. Frode Nilsen reddet mange hundre mennesker ut av diktaturet og til Norge.

Da militærkuppet skjedde 11. september 1973, ble 45.000 mennesker arrestert i løpet av kort tid. 7.000 av dem satt arrestert inne på Chiles nasjonale fotballstadion. De skrekkeligste torturscener utspant seg nede i garderobene. Politiske aktivister ble brakt til militærleirer og konsentrasjonsleirer. I denne desperate situasjonen åpnet Sveriges ambassadør, Harald Edelstam, sin ambassade for de forfulgte. Den daværende norske ambassadøren hadde en stikk motsatt holdning. Han ville ikke ha «kommunister» inn i Norges ambassade. Like etter kuppet berettet ambassadøren at situasjonen i Chile kunne betegnes som «… nesten normal», og at «de mange skildringer i norsk og utenlandsk presse om tortur, henrettelser og vold er stort sett uriktige, men man kan ikke se bort fra at under slike forhold har noen utskeielser funnet sted».

At Norge nektet å ta i mot chilenske flyktninger, ble en pinlig sak for den norske regjeringen. Daværende utenriksminister Knut Frydenlund tok affære. Den erfarne diplomaten Frode Nilsen ble sendt til Chile for «å styre ambassadens asylarbeid», som det ble formulert. Da han kom til Santiago i oktober 1973, var det fortsatt ingen flyktninger inne på ambassaden. Raskt sørget han for å smugle 30 flyktninger inn på ambassadeområdet. De var fagforeningsaktivister, politikere og skribenter. I 1975 ble Frode Nilsen utnevnt til ambassadør i Chile. Den stillingen hadde han i sju år.

Frode Nilsen arbeidet intenst for å få dødsdømte fanger ut av fengslene og til Norge. Det er skrevet om Frode Nilsen at ukjente kan se han er ambassadør, selv om han bare er iført en badebukse. Denne ambassadørverdigheten brukte han i sitt arbeid. Han hadde denne unike blandingen av klokskap, idealisme og hjertedannelse. Han konsentrerte seg om å redde de «vanskelige fangene». De fangene som diktaturet så på som «terrorister». Han kalte fangene for sine «klienter». Hans arbeidsmetode var å samtale med diktaturet. Han spiste middag med diktatoren. Han skaffet seg gode kontakter i justisdepartementet og fikk direkte kontakt med et av de fem medlemmene i juntaens ledelse. Han brukte aldri ord som «menneskerettighetsbrudd» og «politiske fanger» i sine samtaler. Slikt eksisterte ikke i vokabularet til diktaturets representanter. Ambassadøren framstilte det som om han «hjalp» Chile med å løse et problem dersom han fikk dødsdømte fanger til Norge.

Jeg ble kjent med Frode Nilsen da jeg kom til Santiago og Chile som NRKs korrespondent i 1988. Da var Frode Nilsen kommet tilbake som ambassadør for andre gang. Pinochet styrte fortsatt, og hundrevis av politiske fanger satt stadig innesperret. Ambassadøren fortsatte arbeidet for sine «klienter». Det var dypt imponerende å se hans diplomatiske kløkt på nært hold. Frode Nilsen ga de stemmeløse fangene en stemme og ble menneskerettighetsadvokat for diktaturets forfulgte og for Norge.